Trump og Putin: Den farlige alliansen mot verdensordenen!

Trump og Putin: Den farlige alliansen mot verdensordenen!

I sammenheng med pågående protester mot USAs president Donald Trump i byer som San Francisco og Los Angeles, uttrykker Oberkappler Ernst Fischer grunnleggende bekymringer om presidentens utenrikspolitikk og hans forhold til Russlands president Vladimir Putin i et brev til redaktøren. Fischer beskriver i brevet Trump som en narsissist som først og fremst kjemper mot sitt eget folk, samtidig som han har dårlig forståelse for den internasjonale situasjonen og fremstår som arrogant. Kritikere anklager Trump for ikke bare å ignorere Ukraina, men også for å flytte ansvaret for Russlands angrepskrig mot landet over på Ukraina selv. Han ber Europa støtte Ukraina og gjøre forretninger med Russland, noe som blir sett på som et varseltegn for mange. Disse beskrivelsene er hentet fra MeinBezirk.

Videre er anklagen om at Trump har mottatt tilbud på hotellprosjekter i Moskva tidligere og kan være økonomisk avhengig av russiske oligarker ikke ny. Fischer spekulerer til og med i at russisk etterretning kan ha belastende materiale om Trump for å utpresse presidenten. Til tross for disse alvorlige påstandene gjenstår spørsmålet om amerikanerne vil gjenkjenne situasjonen de befinner seg i og kan frigjøre seg fra Trump.

Ytterligere perspektiver på Trumps utenrikspolitikk

Problemene Trump har skapt med sin utenrikspolitikk er vidtrekkende. Når presidenten prøver å spille Russland og Kina ut mot hverandre, blir denne strategien sett på som unøyaktig. Ifølge t-online, følger Trumps utenrikspolitikk kortsiktige profittforventninger og viser lite langsiktig sikte. For eksempel foreslo Trump å gjøre Gaza om til en "riviera" uten å ta hensyn til de komplekse realitetene på bakken.

Situasjonen i Ukraina er fortsatt spent. Trump hadde kunngjort at han ville avslutte krigen i Ukraina innen 24 timer, men denne konflikten fortsetter. Kritikere beskriver ham som uegnet til å forholde seg til Ukraina fordi han rett og slett ser på det som en kilde til råvarer og viser liten interesse for en fredelig løsning. I stedet er det en manisk fiksering på Kina, som han ser på som sin hovedkonkurrent, noe som ikke gagner hans tilnærming til utenrikspolitikk.

USA finner det problematisk når det stilles spørsmål ved dets krav om hegemonisk ledelse. Noen observatører husker at Willy Brandts Ostpolitik ble møtt med skepsis tidligere av Richard Nixon, og pekte på utfordringene USAs utenrikspolitikk står overfor i dag. Håpet er fortsatt at, til tross for alle disse vanskelighetene, kan smart diplomati føre USA til et vellykket resultat.